mj95 -

Jeg danset i regnet

  • 02.06.2017kl.20:40
  • ( 0 )

"Dagen jeg pustet for aller siste gang, 

ble en regnfull dag.

Jeg så alltid for meg at det skulle regne den dagen.

Har du noen gang sittet i regnet,

helt alene?

Med dråper som omringer deg.

Som klemmer deg. 

Du er plutselig ikke den eneste der.

Du trenger ikke å gråte i stillhet.

I ensomhet.

 

Dagen jeg pustet for aller siste gang,

ble en regnfull dag.

At så mange skulle sørge var ikke målet.

Jeg ønsket dem fred,

etter år med storm.

Jeg ønsket dem kjærlighet,

uendelig mye kjærlighet.

 

Dagen jeg pustet for aller siste gang, 

innså jeg hvor vondt det ville gjøre for andre.

I et forsøk på å slette smerten,

ble den i stedet gitt videre.

 

Tårene var ikke lenger mine. 

Hjertet mitt sluttet å slå for alle jeg elsket,

elsker.

Jeg kunne ikke gi mer klemmer,

smile for å få frem smil,

le for å få frem latter.

 

Dagen jeg pustet for aller siste gang,

innså jeg at livet var mitt.

Jeg var elsket.

Elsket av mange.

 

Dagen jeg pustet for aller siste gang,

danset jeg i regnet."

 

Dette er et sårt dikt å dele, og det har tatt meg lang tid å samle opp mot til å gjøre det. Diktet er skrevet av tårer, av fortvilelse, av kjærlighet. Diktet er skrevet for å skremme. For å gi frysninger. Det er alltid for tidlig å gi opp. 

- Martine Olivia

Turning 21

  • 13.07.2016kl.18:42
  • ( 0 )

Jeg liker ikke helt det at vi stadig blir eldre og eldre. Her om dagen ble jeg plutselig 21 år- jeg mener, hva skjedde med tiden? Ser enda på meg selv som en 17-18 åring liksom. Greit nok at 21 år ikke er all verdens, men om jeg kunne forblitt på denne alderen for en stund, så hadde det vært supert. Jeg trenger tid til å oppleve, til å vokse og til å oppnå noe. Takk på forhånd.

- Martine Olivia

Nakenhet

  • 10.05.2016kl.15:19
  • ( 3 )

Da kan jeg krysse av "stilt opp som aktmodell" på listen over alt man skal gjøre i løpet av livet. Hva var det jeg egentlig sa ja til? Tanken var først at jeg selvfølgelig skulle stille opp for en venninne i nød, men hallo- det betydde at jeg skulle stå nærmest naken i en skog. I en skog som ikke var så tett og øde som man skulle håpe. Det ble en ny erfaring som var mer ubehagelig enn hva jeg først trodde det skulle bli, men en spennende ting likevel.

- Martine Olivia

En plutselig sommer

  • 09.05.2016kl.22:42
  • ( 2 )

Åh, for en herlig følelse å få kjenne på sommeren. Spise is. Ta bilder. Drikke kald Pepsi Max. Livet kan være så godt.



- Martine Olivia

I stillhet

  • 01.05.2016kl.20:05
  • ( 0 )



Jeg har så mye jeg vil si. Jeg har så mye jeg trenger å formidle, men det står helt stille. I dét jeg prøver å sette ord på en tanke jeg har, blir alt svart. Jeg savner tiden da ordene nærmest skrev seg selv. Enn så lenge har jeg speilreflekskameraet mitt.

- Martine Olivia

Self

  • 25.04.2016kl.22:29
  • ( 1 )

- Martine Olivia

130416

  • 13.04.2016kl.19:36
  • ( 3 )


I dag var dagen jeg skulle børste av støvet på den beste terapien som er; kameraet mitt. Det skulle ta lang tid og mye tanker frem og tilbake, men hey, bedre sent enn aldri. Hei forresten!

- Martine

Den som ikke har noe å leve for

  • 18.03.2016kl.18:54
  • ( 2 )

Det hele føles bare så veldig forvirrende.

Å sette den ene foten foran den andre er utfordrende, og tanken på å bruke kreftene på å komme seg opp av sengen, for så å streve med å sette den ene foten foran den andre, er utmattende i seg selv. 

Tårene presser på når du ser at pysjamasen er på vrangen, for du innser at du ikke en gang mestrer å kle deg.

Å handle, gjøre skolearbeid, ta en dusj, som du prøver å huske sist du faktisk gjorde, og ta oppvasken som har samlet seg opp, forblir med tanken, i dag også - for hva er vitsen?

Ingenting gir mening.

Du kjenner deg glemt og ensom, samtidig som alt du vil er å være alene. Tanken på å skulle dra noen rundt deg ned, er angstfull og tar opp stor plass i den tunge kroppen.

Det er vanskelig å puste, for alt av ansvar og skyld ligger som en stein på brystet. 

Nesten en uke er gått siden du sist var ute; alle har det så godt uten deg uansett.

Full av tanker, men likevel så tom.

Det hele er bare så veldig forvirrende og overveldende.

Deprimert. Du er deprimert.

...

Teksten over skrev jeg for noen måneder siden. Jeg satt fanget i min egen leilighet i månedsvis. De gangene jeg var utfor dørene var slitsomt for de lysfølsomme øynene, og kroppen som så sårt lengtet etter sengen. Det er dager jeg ikke ser muligheter, og dager jeg ikke vet hvordan jeg får brukt verktøyene jeg har samlet i en ryggsekk opp gjennom årene. Dager det ikke er mer igjen av meg. Åh, men jeg har så mange flotte mennesker rundt meg. Det er de som gjør at jeg, selv i det tungste, føler meg heldig. For jeg har også de gode dagene. Dager jeg kan sette pris på de små tingene. Dager jeg kan hjelpe andre fremfor meg selv. Dager jeg ler. Og når sant skal sies, så må jeg nevne at jeg på en av de dagene jeg var lengst nede, brøt ut i latterkrampe på behandleren min sitt kontor. Vi kan plutselig begynne å le av ingenting. Det er fint. Noen ganger kan jeg være stolt av meg selv fordi jeg kom meg i butikken på egenhånd, mens andre ganger klarer jeg både å vaske klær, handle og være sosial. Mine dager er annerledes enn andres, men det betyr ikke at jeg ikke oppnår like mye. Det har jeg forstått. Det har jeg endelig begynt å tro på. Det begynner med å ta vare på seg selv - noe jeg lærer litt om hver dag som går.

Jeg har forflyttet meg fra sengen og inn i stuen. Jeg prøver å ha en avtale hver dag. Jeg er mer sosial. Jeg svarer på meldinger og telefonen når noen ringer. Jeg tar oppvasken. Bare dét; det føles som å ha vunnet i lotto. Selv hvor mye det vil svinge i både den ene og andre retningen, er det viktigste at jeg på sikt beveger meg fremover. Det gjelder dere alle.

- Martine Olivia
 

En sliten sjel

  • 04.01.2016kl.22:00
  • ( 1 )

Jeg kunne ha startet med å si "nytt år, nye muligheter", men det Ville vært som å lyve til meg selv. Jeg er ikke optimistisk til at dette året spesielt vil være annerledes. For selv om vi har gått inn i et nytt år, så forandres ikke situasjonen vi står i. Alt det vonde slettes ikke, behandling forblir slitsom og smertefull, og det som var overveldende året før, forblir slik til du har jobbet med det. Årsskifte sletter ikke det som er, selv hvor mye vi skulle ønske det. Vi liker å tro at det skal bli annerledes, og selvfølgelig, de som virkelig tror, skal få lov til å tro. Jeg ønsker dem ikke noe annet.

Det er flere år siden jeg sluttet med å sette meg nyttårsforsetter. De siste årene har handlet om å overleve, og å komme seg over til det neste året. Jeg vet ikke om jeg skal være skuffet eller stolt av at jeg sitter her, i 2016, og skriver. I år blir jeg 21 år, og for ei som ikke skulle bli 18 så er det en ganske så stor ting; om jeg får si det selv. Jeg er ikke kommet så langt at jeg kjenner på styrke og stolthet av å si slikt, men jeg har en fornuft som sier det til meg likevel. Jeg er en ekspert på ønsketenkning, og er litt for flink til å stå stille i skoene - å ikke kjempe mot det bedre. Her er det motivasjonen kommer inn i bildet. Motivasjonen for å kjempe har vært fraværende lenge, og for de som vet hva jeg snakker om, vil det nesten være umulig å stå imot alt det fæle du har i deg uten. I tillegg føles hver nedtur dypere og vondere for hver gang. Det kan føles ut som om du for hver gang du snubler, blir fratatt 10% av deg selv; plutselig er det ikke mer igjen å ta av. Slik som skrivingen min.

 

Det er vel rundt et halvt år siden sist jeg skrev et personlig innlegg. Jeg klarer rett og slett ikke å sette ord på noe jeg ikke forstår selv. Og jeg skjemmes av at jeg alltid ser ut til å havne i et dypere hull for hver gang jeg faller. Det er ikke mer å ta fra, jeg har ikke mer å gi. Plutselig gikk det to uker før jeg kom meg i dusjen. Jeg ligger alene i leiligheten i flere dager uten å ha kontakt med noen. Maten er på bærtur, enten det er altfor mye eller for lite jeg får i meg. Listen av alt som skal gjøres samler seg opp, og bare tanken på det gjør meg skjelven og angstfull. Ingenting føles rett, og hvor skal man da starte? Hva skal man skrive? Ett nytt år var en plass å begynne.

For selv om hele meg er for sliten og trøtt til å fortsette, så har jeg noen som hjelper meg med å sette den ene foten foran den andre. Og for å være klisjé for et øyeblikk, så har jeg noen skatter av noen venner og familie, og jeg har hjelpeapparatet. Det er ikke alltid så lett å sette pris på noe man ikke føler seg fortjent til, og når alt man ønsker er at de skal innse at de har det bedre uten en byrde som meg. Og tenk så sterke og fantastiske de som står rundt meg er. Tenk at de ikke har gitt meg opp. Tenk at de enda tror. At de heier. De må tydeligvis se noe i meg som jeg absolutt ikke ser. Livreddere.

Jeg vet så godt selv at det mange ganger krever mye å stå ved noen som sliter. Jeg vet hvor vondt det kan gjøre, og hvor mye det tar av deg. Men jeg vet også hvor godt det føles å vite at man er der, at du har gjort noe som hjelper. At du tror for noen som ikke klarer å tro selv. For å sette det på spissen, vil jeg tro at det å stå ved noen som sliter vil være din beste, men samtidig vondeste opplevelse du noen sinne vil oppleve. Du vil lære så mye, og i ettertid vil vi skylde deg alt. Du ser, det er ikke bare hjerte- og lungeredning som redder liv; undervurder aldri kjærlighet. En klem, et hjerte over melding - det kan være så mye. Å bli påminnet at noen bryr seg om deg kan redde en hel dag.

Jeg håper dere fikk en fin avslutning på 2015, og en god start på 2016. Ta vare på dere selv og de rundt dere. Måtte dette bli året dere seirer, mestrer og får oppleve mye godt. Siden jeg allerede har vært så klisjé, så avslutter jeg med å si at jeg tror på dere, og jeg håper at dere kan tro litt for meg også. (Jeg trenger det).

- Martine Olivia

Disse dager

  • 08.08.2015kl.22:06
  • ( 0 )


Det nærmer seg skolestart, og da ikke bare for andre, men for meg også. Én uke igjen. Jeg starter opp med halvparten av fagene til påbygg, noe som betyr at jeg etter planen vil være ferdig med videregående om to år. I tillegg til skolen går jeg i behandling to dager i uken, samt at jeg skal starte opp med litt trening for å bygge opp kroppen. Det blir travle dager - jeg skriker innvendig i frykt om å ikke strekke til, i frykt om å ikke være god nok. Men, rutiner er noe jeg lengter etter, og jeg tror det beste, som i mange andre situasjoner, er å ta én dag om gangen. Jeg er ikke ekspert på det område, men jeg forbedrer meg stadig.

...

Denne uken hadde jeg gleden av å få ta bilder av vakre, lille Rasmus. Det har vært så fantastisk å få jobbet med bildene. Føler meg så heldig! Det er første gang jeg tar babybilder, og jeg håper det ikke blir den siste. Jeg sliter med å skjønne hvorfor noen skulle stole nok på meg til å gi meg et slikt oppdrag, men jeg tror faktsik det gikk greit. Ååh, snille mennesker.

Fine Erle over her har vært på et etterlengtet besøk i noen dager. Det var fantastisk.

- Martine Olivia

Skjønnhet

  • 21.06.2015kl.15:03
  • ( 2 )


- Martine Olivia

Glitter

  • 20.06.2015kl.15:53
  • ( 1 )



Jeg glemmer hva foto gjør med meg, i perioder hvor sengen er min beste venn. Foto er som å drømme. Du er så fokusert på å finne det riktige motivet, den rette vinkelen, det riktige lyset, og plutselig er tiden gått uten at du rakk å blunke. Mål for sommeren: Jeg skal tvinge meg selv ut og ta bilder. Fordi kanskje da får jeg gleden tilbake - gleden som har forsvunnet litt og litt på veien. Bildene over er forresten fra i går - tatt av flere, og redigert av meg.

- Martine Olivia

Å nå ut

  • 20.06.2015kl.11:16
  • ( 0 )

At noen tar seg tid til å skrive til meg er helt ufattelig, virkelig. Jeg har ikke et godt syn på meg selv, og lever i min egen lille boble i tanken om at ingen andre ser noe i meg heller - også plutselig får jeg tilsendt de vakreste ordene dere kan tenke dere. Fra første setning kjenner jeg tårene komme, og når den første tåren renner nedover kinnet mitt, fortsetter det å strømme på. Reaksjonen min blir bare mer og mer "hvor-skal-jeg-gjøre-av-meg-og-hva-skal-jeg-skrive-tilbake-åh-hallo-ord-er-ikke-nok". Jeg trekker pusten, og begynner å skrive tilbake. Jeg prøver å få frem hvor takknemlig jeg er - hvor mye det betyr. Følelsen av at jeg betyr noe for andre. For at tekstene jeg skriver betyr noe for andre, er kanskje det fineste jeg har fått høre. Jeg setter tankene og følelsene mine i det jeg skriver, og når andre da forteller meg at de kan kjenne seg igjen, at de tar det til seg, at det hjelper - åh, drømmen om å nå ut til andre er allerede nådd. Bare jeg har fått lov til å nå ut til en, eller to, eller kanskje fem - uansett er jeg så utrolig takknemlig. 

Tusen takk for at jeg blir oppmuntret til å fortsette å dele, i mitt tempo, og på mitt språk. 

...

Ord er ikke nok. 

- Martine Olivia

Solstråla

  • 19.06.2015kl.12:10
  • ( 1 )



Fineste (gårsdagens)bursdagsbarn. Håper du hadde en utrolig dag fra start til slutt. Så glad i deg.

- Martine

Redsel

  • 17.06.2015kl.18:45
  • ( 5 )

Jeg sitter på bussen med musikk på ørene, på det høyeste hakket. Jeg prøver å utelukke omgivelsene - menneskene, de dømmende blikkene og lukten av lykke og suksess. Jeg sitter der, selvsentrert, og ønsker aller helst å synke gjennom setet og ut til ingenting. Hvorfor skal alle stirre på meg? Tenk om de ser hvor mislykket jeg er? De ønsker meg sikkert like sterkt bort som jeg selv ønsker å være borte. Måten jeg puster. Klærne mine. Holdningen min. En enkel busstur gjør at jeg føler meg ti ganger verre enn da jeg strevde med å komme meg opp på morgenen. Og det at jeg vet at det ikke er slik det skal være, det gjør det hele bare mye vondere.

Vi snakket om selvfølelse i dag - jeg og psykologen altså. Hvordan fremstår en person med god selvfølelse? Personen ville ikke være redd for å ta bussen, svarer jeg. Vi snakker om hvordan å rette blikket ut, og finne noen objekter å fokusere på - hvordan det kan hjelpe. Å tenke på det røde huset, husets vinduer og karmer. Å rette fokuset bort fra seg selv. "Hvilke to objekter legger du godt merke til i rommet vi sitter i?" spør hun. Den store, grønne planten som står helt ytterst på pulten kom til min oppmerksomhet allerede første time jeg hadde hos henne. Og jeg har den forstyrrende følelsen av at noen i familien min sitter og observerer i den egentlige tomme blå stolen i hjørnet. Hun noterer. 

Jeg jobber med å finne en annen måte å få ut tanker og følelser på. En metode som ikke skader. For noen dager siden var jeg så utrolig opprørt, sint og hvem-vet-hva-jeg-følte-på, og jeg fant ut at jeg skulle ta meg en power-walk. Meningen med turen mistet totalt mening da jeg la meg ned mer sliten enn på lenge, og tankene jeg hadde prøvd å bli kvitt, kom løpende tilbake. Men jeg prøvde, og det skal jeg fortsette å gjøre til jeg finner en måte som funker for meg. For det er helt tydelig at hverken å sulte seg, overspise, å selvskade og annet selvdestruktivt, hjelper. Det som virkelig hjelper er å møte frykten, stå gjennom den, og kjempe seg frem til det ikke lenger tynger deg ned. Det er basic, men vi er alle litt for flinke til å tro at det er omvendt. Å tenke at angsten blir bedre av å hoppe over den ene presentasjonen, når realiteten er at angsten dobbler seg til neste gang. Vi er alle ute etter trygghet, men for å kunne kjenne på tryggheten må man noen ganger kjenne på frykt først.

Jeg sier til psykologen min at jeg hater at jeg hele tiden er så negativ, og forklarer hvordan jeg synes det er skummelt å skulle uttrykke meg fordi jeg er redd for hva hun tenker om meg. Og jeg kan si at jeg er livredd for å blogge, fordi jeg vet at jeg ikke skriver de mest positive og inspirerende innleggene. Å skrive har alltid gjort meg godt, men det siste året har jeg hatt det vanskelig med å sette ord på følelser. Men jeg prøver litt og litt, og selv om det jeg får frem ikke er positivt, er tekstene ekte, og det betyr mye for meg. 

- Martine

Mestring

  • 13.06.2015kl.21:23
  • ( 2 )

Jeg får kanskje ikke toppkarakter, men jeg ga alt jeg hadde å ta av til eksamen denne uken. Eksamenen som jeg har gruet meg til i flere år, og som jeg endelig har gjennomført *danser på bordet*. Det var en tredagers designeksamen forresten. Nå er jeg sliten. Jeg har enda ikke kommet meg ut av sengen i dag, men det er lov iblandt. Noen ganger er det nødvendig.  

- Martine

Overfølsomme sjeler

  • 04.06.2015kl.15:35
  • ( 3 )

Overfølsomme sjeler. Tankefulle hoder. Slitne kropper.

...

I en verden full av meninger, dømmende blikk og urealistiske mål. I en verden hvor dagens 8.klassinger er klare for moteuken i New York sammenlignet med mine da altfor store bukser, den litt for godt brukte favorittgenseren med fargerike striper, den brune og rosa ytterjakken - som selvfølgelig gikk til alt - og de herlige vinterskoene i lilla MED borrelås. Slik var jeg som 13 åring. Jeg brydde meg lite om sminke og utseende generelt, og brukte heller tiden ute sammen med venner, skolearbeid og ellers hva en 13 åring bruker tiden på. Kunstskole gikk jeg også på, og det var dritkult. Jeg er glad jeg hadde en barndom uten press fra utsiden, og uten smart-telefonene med alle slags mulige funksjoner. Jeg er klar over at tiden endrer samfunnet, men ikke nødvedigvis bare mot det bedre. For jeg synes fortsatt at det skal være slik at barn skal være barn uten å være avhengig av sminke og en skjerm til underholdning. For der starter presset. 15 åringer mobbes for å ikke ha den nyeste vesken fra Michael Kors, eller vaffeljakken i "hvem-vet-hvilket-merke". 

Jeg sammenlignet meg mer og mer med de rundt meg. Jeg ble mer og mer usikker på hvem jeg var, og hva jeg i det hele tatt klarte. Som 12 åring lå jeg gråtende hjemme fordi jeg var så redd for kritikk og dårlige karakterer. Jeg var redd for hva jeg kom til å måtte møte på ungdomskolen. Jeg ville aldri oppnå like gode karakterer som søsteren min, og hva var jeg vell da? Og om jeg ikke presterte godt nok på skolen, skulle jeg i hvertfall prestere godt hjemme. Jeg skulle bli likt av alle. Jeg var desperat etter bekreftelse på at jeg var god nok, samtidig som jeg ikke ønsket ufortjent oppmersomhet. Plutselig handlet alt om hva jeg var fortjent til og ikke. Og til tross for at jeg alltid har visst at det ikke er slik det egentlig er, betyr tankene jeg konstant hører på repeat mer enn omtenksomme ord fra andre. Trist, men sant.

"Den ene gangen jeg ble fortalt at alt var min feil er mer troverdig enn de hundre gangene jeg ble fortalt det motsatte. Vi er bare mennesker, og vi gjør alle feil - jeg forstår det, men til felles har vi det at vi ønsker å bli godtatt for den vi er, ikke for symtomer, diagnoser og atferd." 

Du føler du svikter alle, samtidig som du føler deg sviktet selv. Tankene dine blir ikke lengre omformulert til ord, men til tunge tårer rennende nedover kinnene dine. Kroppen din er anspent, og søvnen blir statig mer vanskelig. Du har en overfølsom sjel, et tankefullt hode og en ubeskrivelig sliten kropp. Hva med fremtiden? Klarer du å se deg selv om 10 år? Om 3 år? I et eneste rot skal du klare å sortere ut tanker og jobbe hardere med deg selv enn noen gang før. Hvordan? Med å ta ett skritt om gangen. Hvorfor? Fordi å sette seg som et offer i eget liv ikke tar deg noen steder. 

Drømmen er å hjelpe andre. Drømmen er å nå ut til andre mennesker for å gjøre livene deres lettere ved å veilede dem veien gjennom det vanskelige. Drømmen er at 8.klassinger skal få være den alderen de er, og ikke ligge fem år frem i tid. Drømmen er at spiseforstyrrelser ikke gjenkjennes med syltynne kropper, men fordi maten for den enkelte er verdens verste fiende. Drømmen er at vi skal bli godtatt for den vi er, til tross for arr på kroppen, for alle gangene en tråkket feil, og selv uten en flat mage og mellomrom mellom lårene.

Jeg ønsker å bli godtatt for den "ikke-så-flate-magen" min, lårene mine som møtes, arr fra mørke perioder og arr fra en tenåringsstresset hud. Jeg har kanskje ikke kommet like langt med skolegang som andre på min alder, men jeg bærer på veldig mange andre erfaringer. Utdannelsen kommer den også, men om jeg ikke hadde tatt den tiden jeg trenger, hadde det ikke vært mer igjen av meg. Og selv om jeg ikke klarer å godta meg selv helt enda, godtar jeg andre for hvem de er. Jeg er evig takknemlig for de rundt meg som har stått gjennom alt, og enda sier de er her for meg. Jeg er evig takknemlig for at det finnes så gode mennesker som er villig til å strekke seg rundt regler for å hjelpe meg til å fullføre 2 vgs. Takknemlig er jeg også for de som fant opp Pepsi Max. Det er mye jeg er takknemlig for, det gjelder bare å huske det de gangene håpet ser ut til å være borte. Men min litt for strenge samboer er flink til å minne meg på motivasjoner, selv hvor mange ganger jeg sier stygge ting og gir henne fingeren (hei, Ida-Michelle).

I morgen skal jeg tatovere denne på armen. Fordi selv etter hva som har føltes som verdens ende kan man blomstre. For selv etter å ha gitt opp kan man reise seg. I mørke perioder har andre holdt meg levende, og når jeg har klart å ta tak i meg selv igjen, prøver jeg selv å finne min plass her i verden.  

- Martine Olivia 

Å komme seg litt bort

  • 30.05.2015kl.20:52
  • ( 6 )




Vi la fra oss stresset hjemme og reiste ned til Spania, vi.

- Martine

Mer meg

  • 22.05.2015kl.18:25
  • ( 2 )

Det er på ingen måte greit å ødelegge seg selv. Å ødelegge seg fra innsiden og ut, eller fra utsiden og inn. Det er ikke greit at du gråter deg i søvn fordi tankene er så overvelmende. Det er ikke greit at maten styrer livet ditt. Det er ikke greit at du skader deg selv. Men vet du hva? Du står utfor den egentlige deg. Veien tilbake skal du klare, du som mange andre. Du må bare tro. Tro at det kan bli bedre. Tro at det finnes noe annet. Og du skal til slutt klare å tro på deg selv.

Det er på ingen måte greit å ødelegge seg selv, men det er på ingen måte greit å reagere på personens atferd med å angripe med stygge ord og sinne, heller. Når en person tenker de verste tenkelige tanker om seg selv, og den største frykten er at andre skal tenke det samme, kan vondt fort bli verre. Jeg tar sinne utover meg selv, fremfor å vise det til andre. I mange år har det vært slik. Atferden min har endret seg enormt. Jeg er flinkere til å skjule det, fordi det ikke lengre handler om å gå flest dager uten å spise. Det handler ikke om å komme meg lengst ned i vekt før en innleggelse. Jeg har fått en normalvektig kropp, som fungerer bedre på så mange måter. Men hodet henger ikke helt med; "Jeg forstår ikke. Jeg vet ikke. Jeg orker ikke. Jeg trenger å føle noe. Å få ut følelser". Jeg har ikke taklet det bra, desverre. Og for det vil jeg alltid bli påminnet. Arrene mine, de vil alltid minne meg på hvor langt ute av meg selv jeg sto. Jeg er ikke stolt av hvordan atferden min er til situasjoner. Det har jeg aldri vært. Men jeg skal få lov til å være stolt av noe. 

Det er nøyaktig tre måneder siden jeg bikket vekten over på "normalvektig", nok en gang. Siden da har jeg ligget i grenseland, men klart å holde meg noe lunde stabil. Jeg er så stolt. SÅ STOLT, er det lov? Det hele startet for seks år siden, og siden da har jeg klart å holde meg der jeg er nå i kun én måned før det gikk ned igjen. Denne gangen er annerledes. Det er skummelt. Så, så skummelt, men jeg har lært og innsett så mye. Tusen takk for at dette er min kropp. Takk for at jeg får ha den i fred, uten å få kommenterer om vekt og forandring. Jeg kan ikke si at jeg med de xx kiloene godtar meg selv, men på gode dager klarer jeg å se at jeg ikke er større enn alle andre tilsammen. At kroppen har det hundre ganger bedre samtidig som at klær sitter finere på - vel, de nye klærne vell og merke. Jeg har til nå gitt bort to store søppelsekker med, unnskyld meg, anoreksiklær. Klær som skal passe en 11-12 åring, men som til nå nylig var noen av de fineste klærne jeg hadde. Så glad som jeg er i klær var det vanskelig å skulle gi bort så mye, men det betyr en begynnelse på en ny start. Også kommer de syke tankene og forteller deg at du vil trenge dem igjen en vakker dag, for jeg er jo altfor stor nå... Samboeren min tok heldigvis styringen. Vi lo godt innimellom. Holdt buksene opp, og spurte hvordan i vi i all verden hadde druknet i dem tidligere? Kokko!

Veien ut av en spiseforstyrrelse er lang og tar mye krefter, men jeg har gang på gang fått sett beviser på at det er mulig. Nå som jeg har tatt igjen mesteparten av vekten, kan jeg begynne å fokusere på andre deler i spiseforstyrrelsen, og finne veien ut av mørke tanker og tristhet. Èn dag er jeg hele meg uten psykdom som holder meg igjen. Og selvom jeg vil ha dårlige dager, skal de gode dagene være et bevis i seg selv om at det blir verdt det.

Jeg lever enda, og for det skal jeg kunne være stolt. Det skal jeg klare å tro på en dag.



- Martine

Noen ganger

  • 01.05.2015kl.16:57
  • ( 0 )

Fordi noen ganger er selv å puste overvelmende.

...

Alt jeg vil er å gråte. Å ligge i sengen og gråte. Å kjenne på smerten som har tatt helt over, igjen, og glemme alt som passerer meg der ute. Her må jeg stoppe meg selv. Jeg synes ikke synd på meg selv på noen måte, men når alt gjør vondt og gir deg angst blir det vanskelig å stå imot. Jeg føler meg så liten. Liten i forhold til tankene og følelsene mine. Det er jo tross alt jeg som skal kjenne på mine følelser, ikke de som skal ha kontroll på meg. Ingen skal kunne fortelle meg hva jeg føler og hvordan jeg har det. Har man en dårlig dag er det aller beste å akseptere det, både for personen selv og de rundt. Morgendagen blir kanskje bedre.

...

Også må man kunne le og spøke om sin egen situasjon. Takket være den galne humoren min og andres har jeg kommet meg langt. Lenge leve galgenhumor! Høhø.

- Martine

En forskjell

  • 25.04.2015kl.22:33
  • ( 0 )

Jeg ville begynne å skrive for å gjøre en forskjell. For å gjøre en forskjell for andre som strever, for pårørende - for andre som ikke forstår hva som er realitet for mange. Det skulle bli så bra. Andre skulle kunne ta kontakt med meg for råd. For et hint om håp, om kampen, om veien tilbake. Jeg ville begynne å skrive for å gjøre en forskjell. Dette er over tre år siden.

Det sies hver gang før et fly tar av; «ta på din egen oksygenmaske før du hjelper andre». Jeg skrev side på side om mitt forvrengte bilde på verden der ute, og ikke minst, meg selv. Side på side om hvordan jeg mislikte alle som måtte legge seg opp i reglene jeg hadde til meg selv. Om hvor lei meg jeg ble av å se vekten, selv enda hvor mye den hadde gått ned. Om hvordan alt handlet om kalorier, fett, kroppssjekking, trening og isolering. Jeg trodde jeg hadde funnet meg selv. 

Forestill deg hvordan du som person er - hvordan du tenker, hvilke interesser du har, hva du drømmer om. Tankene dine om når den neste konserten for favoritt bandet ditt er, har plutselig blitt erstattet av speilbildet du møtte da du sto opp. Om hvordan det plutselig har lagt seg 10kg på magen og lår, uten å overdrive. Det gnager. Interesser som musikk, kunst, foto, det er alt byttet ut. Du tenker at en brødskive vil gjøre deg svær, og dermed mislykket. Plutselig mislykkes du i alt, dersom du ikke lykkes i å følge dine egne stygge regler. Mislykket - det er alt du hører. Helst skal du være i aktivitet hele tiden. Jeg husker jeg én dag gikk tur på til sammen 6 timer, uten noe næring å bære kroppen på. Jeg var så desperat etter å lykkes. Etter å føle at jeg hørte til. Å bli tynn var mitt svar - det skulle jo løse alt. Det ble aldri svaret.

Det er ikke noe nytt at vi takler tanker og følelser forskjellig fra hverandre. Mens noen blir sinte, blir andre lei seg. Mens noen løser en oppgave den ene veien, løser andre den samme oppgaven på en helt annen måte. Vi finner måter å beskytte oss selv på, både bevisst og ubevisst. Atferd er et ord som kan betegne alt dette. Om du sliter med mye sinne, om du gråter, om du sliter med selvskading, med overspising, underspising, om du er mye stille - det er alt atferd. Noen tar det utover seg selv, mens andre utover andre. Det er alt så inviklet, likevel så enkelt. Vi kan alle fremstå som kompliserte, men atferden til den enkelte er bare en reaksjon på en hendelse. Vi er ikke kompliserte, men så veldig ulike. En som ikke selv har slitt med selvskading har det gjerne vanskelig med å forstå hvorfor noen gjør slikt, men det er likevel ikke greit å hisse seg opp og angripe med stygge ord av den grunn. En person som er deprimert blir ikke bedre av at noen som står personen nær sier at det bare er inbilling og latskap. For noen ganger kan den turen fra sengen til badet være så strevende at en ligger helt stiv på baderomsgulvet i flere timer, uten å kunne røre seg.

Jeg sto lenge som et offer i det som alltid har vært min kamp. Hvorfor skulle jeg endre meg når det var alle andre som var problemet? Jeg har hele tiden vært så utrolig redd for å miste meg selv på veien tilbake. Hvem kom jeg til å være som normalvektig? Og med kvinnelige former?? Det var ord jeg ikke klarte tanken på. Andre stråler, og ser helt perfekte ut på hver sin måte, mens jeg har alltid vært et unntak. Egoisme sier noen, et forskrudd syn på seg selv sier andre. På en måte er egoisme et riktig ord å bruke i denne sammenhengen, men fra egne erfaringer kan man ikke noe for at alt handler om en selv. På gaten stirrer alle på deg. I butikken spør alle seg selv hvorfor du tenker tanken på å kjøpe mat, du er jo tross alt feitfeitfeit. Så, ikke egoisme som om personen selv velger å tenke på seg selv fremfor andre, men egoisme som i at personen faktisk ikke klarer å tenke på noen andre.

Kampen har alltid vært min, og vil forbli min - selv som et minne. Med støtte fra den ene og den andre vil det stadig være lettere å fortsette veien oppover. Jeg ville begynne å skrive for å gjøre en forskjell. Først og fremst trenger jeg å være den egoisten som jeg er så god på å være - jeg er i mitt fokus. Jeg skal gjøre en forskjell, én dag, men den forskjellen er først og fremst meg selv.

...



- Martine

 

Martine Olivia

  • 17.04.2015kl.18:46
  • ( 0 )


Jeg har ingen anelse om hva jeg driver med. Hvorfor jeg blogger i det hele tatt. Hvorfor jeg ikke klarer å komme meg videre. Hvorfor alt skal blåses opp til å bli ti ganger mer stressende enn nødvendig. Det skjer altfor mye på én og samme tid. La oss dra bort! Vi kan dra til et sted mens vi forteller andre vi drar et annet sted. Let´s go. Åh, ja! Her om dagen fikk jeg et ønske oppfylt. Jeg heter ikke lengre Martine Johansen, men Martine Olivia Johansen. Det er mer meg, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd. Også er venninnene mine kommet hjem fra en tre måneder lang reise! Utrolig herlig å kunne gi dem klemmer igjen, hehe. Det går ikke så veldig bra på skolen for tiden, men jeg prøver å hente meg inn. Ikke tale om at jeg skal måtte ta 2.klasse om igjen. Og slik ellers kjemper jeg hver dag. Enda.

- Martine

...

  • 25.03.2015kl.21:38
  • ( 2 )



- Martine

Ingen som du

  • 21.03.2015kl.07:44
  • ( 2 )


- Martine

Ruter

  • 20.03.2015kl.12:28
  • ( 2 )




Ingenting en pusekatt som dette ikke kan fikse. En hjemmedag med han var virkelig det jeg trenkte i dag. Slik er det bare noen ganger.

...

- Martine

Purple

  • 02.03.2015kl.18:05
  • ( 0 )




Jeg skjønner virkelig ikke at jeg turte å farge håret mitt lilla, men om jeg angrer? NEI. Det er faktisk første gang jeg farger håret generelt, og kjente jeg bare måtte prøve. Fordelen med kort hår er at det ikke er lenge før jeg har min egen farge igjen.

Visste dere forresten at lilla hår gir superkrefter? Det er helt sant!

...

- Martine

Motiver

  • 25.02.2015kl.14:36
  • ( 0 )





- Martine

Søstre

  • 20.02.2015kl.07:18
  • ( 2 )

Light

  • 17.02.2015kl.13:26
  • ( 1 )

Jeg tok meg enda en tur til Bergen, jeg. Siden andre i Stavanger har vinterferie, later like gjerne jeg som om det gjelder meg også.

...

- Martine

Bollesøndag

  • 15.02.2015kl.19:35
  • ( 4 )

Hvor mange boller har du spist i dag? Til lunsj bakte vi oss grove boller, noe som kanskje aller helst går under kategorien av rundstykker... Gode var de i hvert fall! Hadde nemlig tre stk, jeg. Vi fant samtidig ut at selvom vi kanskje ikke har det største utvalget av matvarer i hus, er det ikke mangel på sorter syltetøy - ikke mindre enn fem sorter! Klager absolutt ikke.

- Martine

Perla

  • 14.02.2015kl.18:07
  • ( 2 )





Denne vakre jenta er på besøk denne helgen. Det er trist hvor lang tid det har gått siden sist vi så hverandre - kanskje på grunn av avstanden, men også på grunn av at vi begge har hatt vårt. Likevel, gjensynsgleden er alltid like stor. Fineste Erle.

(Hei Erle)

- Martine

Fire bilder

  • 13.02.2015kl.14:05
  • ( 6 )




Øver meg på å ta i bruk kameraet igjen, jeg. Dette skal jeg søren meg klare også.

- Martine

Portrett

  • 12.02.2015kl.17:53
  • ( 0 )

Bildet over dokumenterer at jeg befant meg i Bergen denne helgen, sammen med Ida-Michelle. Venner, familie og foredrag. Fine dager med andre ord! Ellers lurte jeg på om vi kan ta høsten og vinteren om igjen? Takk på forhånd!

Hilsen ei som gikk glipp av mye, og som ikke har annet valg enn å låse seg inne når vepsene suser rundt. Vår og sommer er bra, men da kunne vepsene ha tatt hensyn altså. Makan til frekkhet.

...

Jaja, livet.

- Martine

Starten på noe bra

  • 01.02.2015kl.21:03
  • ( 2 )

Denne dagen, denne helgen... Helgen har vært en start på noe så sinnsykt bra! Gleder meg til å fortelle nærmere.

Håper alle har hatt en fin helg!

- Martine

Det er ikke over, vit det,-

  • 31.01.2015kl.00:40
  • ( 4 )

Jeg sitter nyinnflyttet i leiligheten som jeg leier sammen med Ida-Michelle mens jeg skriver dette. Favorittpleddet mitt har jeg surret godt rundt meg, jeg har satt på rolig musikk, og med et lite håp, håper jeg å gjøre meg selv så trøtt at jeg sovner i kveld, også. Samboeren min har sovnet for lenge siden.

Før jeg overhodet kan starte innlegget med å fortelle om skrittene jeg har tatt bare den siste tiden, og hvordan jeg ser fra et nytt perspektiv, er det viktig at jeg ikke bare fortrenger hvordan og hvor jeg faktisk sto bare tre uker tilbake i tid. Jeg er nødt til å innse alvorlighetsgraden i å ikke kunne ta vare på seg selv, og i det hele tatt ikke være redd for slutten. Jeg må innse hvor mye jeg har skadet meg selv, og ikke minst andre. Det vil ta lang tid å bygge alt opp igjen, men denne gangen skal det bli rett. Det gikk nesten galt - det blir jeg fortalt, det ser jeg i etterkant selv, og jeg er så utrolig takknemlig for at det bare var nesten



Jeg hadde gitt opp, så hvorfor er jeg her enda? Jeg ble hørt, noen ganger kanskje mer en hva jeg selv ønsket å bli hørt. Jeg ble tatt på alvor. Det har ikke alltid vært slik, og jeg kan desverre si at jeg er langtifra alene om å påstå det.

Jeg tenker starten av sykdommen - fem år tilbake. Jeg tenker min første innleggelse - tre år tilbake. Jeg tenker på alt fra starten til den dag i dag. Noen forklarer deg alvoret i situasjonen din, mens andre sier deg rett opp i fjeset at - «Dette er jo ingenting?». Noen prøver å høre deg - å se DEG gjennom alt, mens andre er så opphengt i de 45 minuttene som er satt av, at når timen er slutt blir du spent gråtende ut døren. Tro meg, jeg overdriver ikke. Det er klart at man som pasient i systemet ser forbedringspotensiell etter hvert som egne erfaringer stadig øker. Plutselig vet du at du må være på tomannshånd for å kunne puste og snakke - ja, i det hele tatt overleve samtalen. Så erfarer du, til tross for alt som stritter deg i mot, at tvang var nødvendig i akkurat din situasjon. At tvang redder liv, samtidig som det blir mye misbrukt. Og du innser at også du kan komme med innspill i behandlingen, komme med tips om bøker, blogger - hva som helst - som kan hjelpe andre å forstå. Før du vet ordet av det har du meldt deg inn i Mental Helse og Forandringsfabrikken. Plutselig skal du bruke den ekstra bagasjen til å hjelpe andre, men først og fremst deg selv. Som fineste Ida-Michelle sier så fint - «Du går fra å stå i offerrollen til å bli en kriger». 

Å flytte har virkelig hjulpet meg så langt. Jeg har fått avstand fra vonde mønstre og minner. Jeg har ikke lenger muligheten til å sitte alene nede i en kjeller i ukesvis. Vi jobber sammen om maten. Jeg har måtte ta titalls med telefoner med alt fra NAV, lege og Lånekassen. Jeg jobber med å få en bedre døgnrytme, og ikke minst innføre litt rutine igjen. I vente på behandling får jeg støtte fra de rundt meg, samtidig som jeg har kommet til det punktet hvor jeg tenker - «Det er bare slik det er. Jeg kan ikke gå videre med noe som helst, som undervektig. Jeg kan ikke forvente å oppleve alt det fine som finnes der ute med en kropp som konstant skriker etter næring. Hvor har det tatt meg så langt? Nettopp». Jeg tar medisinene mine. Jeg prøver å gå små skritt, til tross for motgang. Jeg er nok ikke den eneste som er flink til å diskutere med meg selv(?). Nei, det er vi alle. Primærkontakten jeg hadde de tre siste månedene i ?14, sa alltid til meg at jeg skulle gjøre som henne - kjefte på meg selv, rose meg selv, si til meg selv at «jaja Martine, så ble det slik nå. Gjort er gjort, og elg er elg», også le litt. Så lo vi litt begge to. 



Flere år tilbake i tid, og jeg blir fortalt at tankene som jager meg ikke er noe. Noen år eldre, flere hundre samtaler senere, innleggelser og erfaringer alle burde vært foruten, ble jeg møtt av noen som så MEG. De ønsket å forstå. Selv om jeg hadde gitt opp min egen kamp, fortsatte de den for meg helt til jeg var klar til å kjempe selv, igjen. Tusen hjertelig takk til dere som virkelig prøver å forstå. Til deg som lytter. Til deg som tror. Til deg som kjemper mot det bedre. 

Jeg er mer våken nå, enn fem år tilbake i tid. Alt jeg ønsket var å bli sett og føle at jeg hørte til, når jeg hele tiden forhindret meg selv i å innse at jeg allerede ble sett, og at jeg var én av «oss».

Jeg fortsetter min kamp. Kampen som startet som en 14 åring - usikker på meg selv, de rundt meg, hvor jeg alltid skulle prestere bedre enn hva som var mulig. Kampen som år senere fortsetter med mer historie å bære, men med et ønske om å leve, med et ønske om å lære å godta seg selv, og innse at å ta én dag om gangen ikke bare er lurt, men nødvendig. Kampen som startet boende hjemme, nærmest helt avhengig av familie, til å ha flyttet inn sammen med en venninne som også kjemper sin kamp. Vi kjemper sammen. Jeg utfordrer deg til å kjempe din kamp, også - uansett hva det gjelder.

- Martine

Oss tre,-

  • 29.01.2015kl.13:41
  • ( 1 )




Nattvandring, pannekaker, Greys Anatomy, Syrin, (mye) latter, musikk og avslapping. Flytting tar virkelig på kroppen, men inn i mellom alle avtaler har vi funnet roen til å lade opp til neste gang man må løpe ut døren - halvsovende eller ikke. Jeg hadde min første ok natt med søvn (med litt hjelp) på lenge, i natt. Det liker vi, så hendene i været for det. Ellers skal jeg prøve å utfordre meg med å ta bilder igjen. Har virkelig savnet det, men det er ikke noe gøy å måtte tvinge seg selv til å ta bilder - da mister jeg i hvert fall gleden. Så, jeg får ta det litt og litt. Og hvem vet, kanskje jeg begynner å blogge mer?

Syrin liker meg ikke, forresten. Hver gang jeg nærmer meg buret begynner hun å kjefte. Eller, jeg fikk henne til å stå på fingen min i ett sekund her om dagen, men hun må ha blitt skremt av de skjelvende hendene mine. Jeg prøvde nemlig først å klappe henne på magen, men presterte å ta en litt for brå bevegelse. Stakkars Syrin, hun er sikkert helt traumatisert. 

...

- Martine

Et viktig skritt

  • 22.01.2015kl.01:09
  • ( 2 )

Jeg skrev meg ut, men sto fortsatt uten noen svar. Det eneste jeg visste var at jeg fortsatt var én av oss. Det var først noen dager senere etter jeg hadde kommet hjem at også jeg skulle klare å tenke fremtid. Ida-Michelle og jeg har nemlig snakket om å flytte sammen i en god stund nå, men vi sliter med hver vårt, og noen ganger har det vært bedre å ta litt avstand for at man ikke skal bli dratt ned sammen. Det er også da man innser at vennskapet er ekte - avstand bryter ikke ned, men blir derimot kanskje ti ganger sterkere. Kjisjé eller ikke, det er i hvertfall sant. Uansett, så gikk jeg helt tilfeldigvis inn på Finn.no - komisk nok på let etter svar på hva jeg skulle gjøre med livet. Kanskje kjøpe enda en hund? Kanskje jeg skulle flytte til Bergen? Re-innrede leiligheten? Jeg var desperat. Mens jeg venter på behandling er det viktig at jeg har litt planer fremmover, ettersom jeg er litt for flink til å isolere meg. Jeg må ha forandring, rett og slett.

Plutselig hadde jeg klikket meg inn på et tidligere søk - leiligheter i Stavanger og Sandnes, flere soverom, sentralt. Etter å ha bladd meg gjennom sidene flere ganger, sett på titalsvis av leiligheter, og vurdert frem og tilbake, var idéen klar. Jeg fant to nydelige leiligheter, og kom til å tenke på leilighetsjakten jeg var på sammen med Ida-Michelle tidligere. Med en blanding av tull og alvor, sendte jeg linkene. Når jeg nå meddeler at vi flytter sammen så kan dere gjette hva hun svarte!! 

Jeg vet dette er den rette avgjørelsen for oss begge. Selv har jeg prøvd å reise meg om og om igjen, men å stort sett være alene med tankene gjør det vanskelig å skulle tro på noe annet enn det man hører i hodet. "Hører du stemmer, Martine?"- spurte de. Jeg innså at jeg hørtes enda sykere ut om jeg hadde nikket, og sa fort nei. Hehe. 

Nå kan vi sammen planlegge dagene, presse hverandre, hjelpe hverandre, og ingen nedtur om å måtte dra hjem til ensomhet skal kunne ødelegge. Vi har begge samme målet. 



Leiligheten vi leier ligger i Sandnes, så nå kan dere kalle meg sandnesbu. Neida. Joda. Den ligger greit til med tanke på både buss og tog, og vi har selvfølgelig valgt en leilighet med mye plass for venner og familie. Vi hadde med oss mamma på visning for et par uker siden, og da sto det mellom to forskjellige leiligheter. Det var når mamma sa at hun kunne se på oss at vi hadde innredet og planlagt allerede før vi var kommet inn dørene, at vi visste det ble denne. Om to dager er jeg altså ikke lenger å finne i kjelleren på Madla, men derimot i første etasje på Lura. Dette skal bli så bra.

Må forresten også si at jeg nok en gang ble overrasket over hvor mye ting jeg har. Ok, så flyttet jeg ned to etasjer for snart ett år siden, men da tok jeg (1) ikke med meg alt, og måtte (2) ikke kjøre frem og tilbake med flyttelass i bil. Både Ida-Michelle og jeg sto og klødde oss litt i hodet etter hvert som leiligheten begynte å fylles opp av tingene våre. Men, det ser ut til å gå bra, foreløpig. 

Hei, forresten!

- Martine

Fra fortid til fremtid

  • 31.12.2014kl.12:00
  • ( 0 )

Og over natten står vi plutselig med helt blanke sider, og enda et år lagt bak oss. Kanskje oppnådde du det du ønsket dette året, og kanskje ikke. Kanskje er 2014 blant dine beste år, og kanskje ikke. Uansett hvordan året har vært for deg, er det lite man kan gjøre for å endre det nå. Det forblir minner. Det eneste man kan gjøre er å sette seg mål for det nye året, og bruke styrken til å oppnå nye drømmer og mål. Vi mennesker er mestre i å sitte fast i fortiden, selv om vi alle vet at den forblir den samme uansett hvor mye energi man bruker på å tenke på den.

Jeg synes det er vanskelig å si hvordan året har vært for meg. For hvert år, de siste fem årene, har livet mitt tatt de største svinger. Jeg lever i min egen lille boble, hvor jeg styres av tanker jeg helst ville vært foruten. Dette har vært et av mine største og viktigste prosjekter i år - å fortsette kampen mot mitt eget hode. Selv om jeg kanskje står lengre nede i trappen nå enn for ett år siden, vokser jeg stadig på kunnskap om meg selv, de rundt meg og annet. Jeg har kanskje vært mye innlagt dette året, og tilbrakt både julaften og nyttårsaften på en avdeling, men jeg har oppnådd noe veldig stort ? jeg er enda en del av verden. Jeg går nemlig inn i det nye året, sammen med dere. Til tross for alt, må jeg si tusen takk til alle som har holdt fast i meg. Jeg har visst en plass her, også.



Jeg ønsker dere alle et godt nytt år, med mye glede, smil og latter. Lag dere nye, flotte minner, og lær av alle feilsteg. Kanskje vil dette året forandre alt?

...

 

Sender de beste tanker.

- Martine

En annerledes jul

  • 24.12.2014kl.21:05
  • ( 4 )

Min jul har alltid bestått av koselige selskap, tradisjoner, latter og glede. Den har bestått av julefilmer dagen lang, gleden av å gi gaver til andre, få gaver selv, ta bilder, være rundt de man er glad i. Denne julen ble annerledes. I stede for å sitte midt mellom familien min under gaveåpningen, sitter jeg alene på rommet mitt, ved Psykriatisk. Jeg skal ikke klage, for til tross for situasjonen, så har jeg hatt besøk av både en venninne og mamma i dag. Og jeg har drukket MASSE Pepsi Max, samt sett en del på Friends. Jeg har hatt min egen lille jul, jeg. Ikke nok med det, men jeg fikk også åpnet noen gaver som besøket hadde med seg fra andre. Har smilt innvendig i hele kveld ? tusen takk!

For de som kjenner meg godt, så vet de hvor mye julen egentlig betyr for meg. Jeg starter gjerne med julemusikken i september/oktober, bare fordi jeg gleder meg slik. Jeg sitter klistret foran TV?en når barne-TV starter i desember. Jeg baker julekaker, starter tidlig med julegavene, og gleder meg som en liten unge til julaften og tiden etter. Det er slik jeg alltid har vært, og slik jeg liker å huske meg selv. Kanskje vil jeg kunne kjenne meg igjen i dette igjen, og kanskje ikke. Jeg innså først i dag hvor trist det faktisk er å ikke glede seg til noe som betydde alt tidligere. Alt det andre jeg har mistet av meg selv på veien er smuler i forhold, i hvert fall i dag.



I tre måneder holdt jeg til på Randaberg DPS, men ble i går flyttet over til Psykiatrisk. Jeg er ikke klar for å si så mye om det, men situasjonen forverret seg, og de så seg nødt til å overføre meg til noe med bedre sikkerhet. Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir bak de låste dørene, men jeg skal stå på, slik at jeg kommer meg ut så fort som mulig. Det komiske her er at jeg har samme rom nå, som jeg hadde i en liten periode på ungdom psyk. Nesten som hjemme :PPppP Livet, dere.

Jeg kunne hatt det bedre, men det kunne vært så utrolig mye verre, også. Jeg sender de beste tanker til dere som har det vondt, nå spesielt i disse dager. God jul, alle sammen. Stor klem.

- Martine

Når du glemmer hvordan man svømmer

  • 07.11.2014kl.21:02
  • ( 0 )

Kanskje den enkleste måten å forklare hvordan en depresjon føles som, vil være å si at det føles som om man drukner, samtidig som du ser at alle rundt deg puster. Du er som en stein i en elv. Du prøver gang på gang å svømme, men du har ingen sjanse. Du kommer ingen vei, og med tiden føles det ut som elven stadig blir dypere. Sorgen, bekymringene og angsten har tatt over kroppen, og tar fra deg livet som du kjente det. Interesser, det sosiale, gleder, daglige oppgaver, ja - kanskje selv en dusj - føles meningsløst. Du orker ikke. Vil ikke. Kanskje du virkelig prøver å hjelpe deg selv, men synker likevel bare lengre ned for hver dag. Omringet av alt det negative. Automatisk negativ tankegang. Det kan være vanskelig å innse, men når man først kjenner seg igjen i det, er første skrittet tatt. Et viktig skritt, men stopp ikke der. Søk hjelp. Søk støtte. Du vil høre mye du ikke vil tro på der og da, men ikke gi opp. Forvent at det tar tid, og mye krefter, men ikke gi opp. Smerten har tatt over kroppen din - du er ikke smerten. Du er der, bare ikke til syne akkurat nå. 



Jeg er denne steinen. Jeg, som desverre mange andre. Selv sliter jeg med å se noe som helst positivt. Jeg hater at jeg sitter her, har all denne kunnskapen om mine egne diagnoser, om at jeg påfører meg selv skade, og at jeg vet hva som skal til for å jobbe meg oppover, også klarer jeg likevel ikke å gjøre noe med det. Det er så vanskelig å forklare, og sikkert veldig vanskelig å forstå for dem som ikke har vært der selv, men jeg skulle så inderlig ønske å bli mer forstått. 

Jeg har vært innlagt i godt over en måned til nå, på DPS. Det er første gangen, i løpet av disse årene, at jeg føler noen virkelig forstår meg. De har mye forskjellig behandling, deriblant lysbehandling, samtaler, malegruppe, friluftsgruppe osv. Man prøver å skape rutiner, og få fokuset bort fra det dystre, selv bare for noen minutter. Personalet er veldig koselige, og flere av dem ønsker virkelig å forstå meg. De prøver å sette seg inn i hode mitt, styrt av en depresjon og spiseforstyrrelse, slik at vi sammen kan finne ut hva man skal jobbe med videre. Jeg har til og med fått hovedkontakten min til å lese boken "Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?". Hun ville så gjerne forstå meg mer, noe som gjorde godt å høre. Ingenting er vell bedre enn når man føler seg forstått? - Eller ihvertfall at de har gjort et godt forsøk, uten hell. Tanken er uansett fin.

Det er desverre slik at om noen spør hvordan det går, så ville det være løgn å si at det går fint. Rett ut - jeg har det helt elendig, med meg selv, og med tanken på alt rundt meg. Jeg ligger som en stor stein på bunnen av elven, men jeg er heldig - det er flere som leter etter meg, selv om jeg selv har gitt opp. 

Som en stein på dypet vil det hele være mørkt, men prøv å tro dem som sier "det vil bli bedre". Gi det tid, godta det, og prøv forsiktig å lære deg å svømme, igjen.

- Martine

09/10/14

  • 09.10.2014kl.10:01
  • ( 0 )

Den uendelige kampen med deg selv. Ensomheten. Når alt er, og føles, håpløst.

...

Tanker tar liv.

- Martine

Den du er

  • 28.09.2014kl.18:50
  • ( 2 )

Jeg har aldri vært en populær person. Jeg er ikke sponset av noe merke eller selskap. Mitt liv er ikke en dans på roseblader, eller noe i nærheten av det. Jeg har ikke hundrevis av venner, eller en kjæreste. Jeg har ikke den nyeste vesken til Michael Kors, eller skjerfet fra Louis Vuitton. Neglene mine er ikke nylakerte. Jeg får ikke stylet håret jevnlig i en salong. Jeg kan ikke den nyeste sangen til hvilket som helst band eller artist. Faktisk er det veldig mye jeg ikke er, mye jeg ikke kan, og ting jeg aldri vil bli, eller kunne. Jeg er komplisert, vell, livet mitt vell og merke. Jeg har få, men verdens beste venner, og har aldri vært i et forhold (om vi ser bort fra at jeg var gift med søskenbarnet mitt som seksåring, hehe). Jeg går til frisør så sjeldent som overhode mulig, vell, fordi det er dyrt. Neglene er borte før de rekker å vokse ut, fordi jeg så lenge jeg kan huske har vært en neglebiter. Jeg hører den samme sangen om og om igjen, helt til jeg finner en ny sang å forelske meg i. Jeg bryr meg veldig lite om merker, så lenge det ikke er Apple det er snakk om, da er jeg frelst. Alle disse tingene her er meg. Det er slik jeg er, sånn egentlig. Men, det er ikke til å legge under en stol at jeg er psykisk syk, også.



Jeg er ikke sykdom, men den er en del av meg. Desverre en ganske stor del, for tiden.

Jeg har ikke en velltrent kropp, eller et inspirasjonsverdig kosthold. Jeg har en sykdom som vil ha meg til å tvangstrene, og sulte meg selv. En sykdom som vil ha meg bort fra alt. Fra venner og familie. Fra muligheten til å lykkes, eller mislykkes for den slags skyld. En seriøs sykdom, som ikke kan overses. Depresjon og spiseforstyrrelse. Noe som holder meg nede, når jeg kanskje helst burde fullført vgs, jobbet, vært sosial - levd ut drømmer. Det er vanskelig å snakke om det, forholde seg til det, og vite hvordan man skal stille opp. Hva sier man egentlig? Jeg er ikke ute etter noe medfølelse eller oppmerksomhet, men jeg ønsker respekt og forståelse. I tyngre perioder klarer jeg ikke å være den jeg egentlig er. Jeg klarer ikke alltid å oppdatere bloggen, svare på meldinger, delta i bursdager osv, for noen ganger kan selv en dusj være for mye å be om. Vårt beste, slik vi presterer og er, vil alltid være forskjellig. Men, mitt beste, i mine verste perioder, kan ikke sammenlignes med hva som helst. Det er ikke bare til å "bite tennene sammen", eller "holde ut". Det er ingen som bare ønsker å dø, slik ut av det blå. Ingen vil gi opp alt bare for en liten "ting". Det ligger så mye mer bak en psykisk sykdom enn hva flere kan forstå. Du har kanskje lest om det litt her og der, men det kan ikke bli sagt ofte nok. Psykisk syke trenger å bli tatt på alvor. Psykiske sykdommer er ABSOLUTT ikke noe man kan "smile bort". Vi er ikke sykdommen, men vi trenger hjelp til å finne oss selv igjen, etter vi forsvant inn i den.

Bare vær der for hverandre.

- Martine

Når livet går videre uten deg

  • 11.09.2014kl.22:10
  • ( 0 )

I hele 60 år... En dame forteller sin historie. I dag er hun 78 år, og forteller åpent om hennes 60 år lange kamp med spiseforstyrrelser. Jeg vet ikke hva som er vondest av hele historien, men forsetter likevel å lese til tross for at tårene presser på. Jeg kjenner smerten bre seg ut i hele kroppen - fingrene blir numme, og hendene mine skjelver. Det hele føles så virkelig. Tenk om det er meg om flere år. Tenk om jeg aldri kommer meg videre. Hun forteller om hvordan hun føler livet har passert henne, uten at hun har hatt en sjans til å leve. Hun forteller om hvordan hun enda har drømmer om frihet, opplevelser og en lys fremtid. Hjelp har hun fått, men til syvende og sist har "trollet", som hun kaller det, vært sterkere. Det har dratt henne ned, gang på gang. Men, hun er her enda. Hun har ikke gitt opp håpet, og det er det som til slutt får meg til å smile. Håpet holder henne gående, og jeg kjenner meg så altfor godt igjen. Et lite håp er ikke ingenting. Et lite håp er alt, nesten. 

Artikkelen gjorde et sterkt inntrykk på meg, og bekreftet vell egentlig det jeg har visst alltid - jeg vil og skal bli frisk til slutt, jeg også. Uansett hvor dypt jeg sitter i mine egne tanker og selvhat, er det godt å få bekreftet det man aller innerst vet.

Tid, håp, nærhet, åpenhet. 



- Martine

Nærhet

  • 11.09.2014kl.21:37
  • ( 1 )

Vi satt bare der, behandler og jeg, mens hun holdt hendene mine. Det var faktisk en veldig fin følelse - jeg følte meg sett.



- Martine

Gull

  • 09.09.2014kl.14:32
  • ( 2 )

Fineste, skjønneste og tøffeste i hele verden. 

- Martine

Beslutninger

  • 08.09.2014kl.19:57
  • ( 3 )

Vet dere hva?

Takket være flere utrolig hjelpsomme og optimistiske fagfolk, ser det ut til at jeg har en stor sjanse til å få fullført 2vgs dette året. Jeg blir stadig overrasket over alle mulighetene som finnes der ute, og hvor langt det går an å strekke seg for at elever skal få fullført skolegangen. Takket være (godt gjemte) rettigheter, får jeg tilrettelagt et eget opplegg slik at jeg har muligheten til å balansere behandling samtidig som jeg tar samfunn over nettet, samt er ute i praksis noen dager i uken. Skal det gå galt underveis, er det ikke verre enn at jeg legger noe fra meg, og fokuserer mer på det ene.

Jeg kan nesten ikke gjøre annet enn å ta én dag om gangen. Er det noe jeg virkelig har fått erfare gjennom de siste årene, så er det at alt kan endre seg på sekundet. Tankene kan gå fra hvitt til sort, og et smil kan like fort bli gjort om til tårer. Å legge store planer er ikke det lureste jeg gjør, samtidig som det kanskje også kan være det jeg trenger - det som motiverer meg oppover. Litt sånn både óg, kanskje. 



Nå venter jeg bare. Venter på å få avklart en praksisplass. Venter på ny behandling. Venter på flere møter. Og jeg venter på lysere dager, til tross for hvor godt jeg vet at de ikke kommer av seg selv. Likevel venter jeg - kanskje litt fordi deler av meg har gitt opp.

Jeg venter på en grunn til å skulle forlate leiligheten om dagene. De dagene er på vei takket være de som enda ikke har gitt meg opp, og for det er jeg evig takknemlig.

- Martine

Gjort blind

  • 04.09.2014kl.21:16
  • ( 4 )

 «Det er ikke du som har skylden.» «Det er ikke du som har skylden, Martine.» Hun legger hånden på fanget mitt, og prøver å få øyekontakt. Jeg skifter mellom å se ut på trærne og trafikken, og på bokhyllen på kontoret, som jeg har gransket opp og ned litt for mange ganger. Bøker om diagnoser. Bøker om selvhjelp. Bøker om håp. Hun fortsetter å søke etter blikket mitt, mens hun gjentar den samme setningen om og om igjen.

...

Jeg kan ikke høre henne.

- Martine

Golden

  • 04.09.2014kl.16:09
  • ( 2 )

Jeg elsker å være hos mormor og morfar. Det er trygt, fint, og så utrolig koselig. 

- Martine

Til slutt

  • 31.08.2014kl.21:50
  • ( 4 )

 

Når mat blir vanskelig,

følger livet med.

Gradvis forsvinner du,

og alt graves ned.

Latteren,

det som gjør deg glad,

alt går imot deg, selvom det eneste du ønsker er fred.

 

Når mat blir vanskelig,

forsvinner den du var.

Du skader deg selv, til de grader,

for alt du ønsker er svar.

Hvorfor?

Hvordan?

Vil jeg noen gang føle meg klar?

 

Når mat blir vanskelig,

stenges verden ute, mens klokken slår.

Det gikk så mye lengre enn du noen gang kunne tenke.

Veien tilbake kommer og går.

Tiden passerer,

til det plutselig ble år.

År med sykdom, 

tårer,

og sorg.

Men, helt til slutt...

...skal seieren bli vår.

 

Never give up.



- Martine

Den perfekte overskrift finnes ikke

  • 20.08.2014kl.23:55
  • ( 0 )

Wow, ja, et blogginnlegg! For første gang på så lenge jeg kan huske, fikk jeg et behov for å fortelle noe. Jeg trengte å skrive dette for meg selv.

Det vil komme en tid hvor du føler du ikke strekker til. Det vil komme en tid hvor du føler deg som den lykkeligste personen i verden. Det vil også komme en tid hvor du må sette drømmer på vent fordi virkeligheten sier noe annet. Vi kan dessverre ikke planlegge hvordan livet vårt skal være, og bli. Vi kan drømme, og planlegge, men i den virkelige verden kan livet vi kjenner bli snudd på hode i løpet av sekunder. Selv du som tror ingenting kan stå i veien for deg, vil møte motstand en gang.

Jeg skriver på ingen måte dette for å drepe motivasjon og pågangsmot. Derimot skriver jeg for å minne først og fremst meg selv, men også andre, som for eksempel deg, på at selv om vi møter motgang, så finnes det alternative løsninger. Det finnes andre veier å gå. Jeg vil gjerne fortelle litt om hvordan min vei ser ut, slik det er i dag.

Sommeren gikk sin gang, med både fine øyeblikk, men også de vanskelige. Heldigvis er det slik at vi ofte lærer av feilene man gjør, og nettopp det føler jeg spesielt å ha opplevd bare de siste månedene. Selv i ferier er det slik at jeg kjemper mot sykdom. Selv i ferier er hver dag en kamp jeg kjemper for å, klisjé eller ikke, finne meg selv igjen. Jeg ga meg ut på en sydentur som ble noe annerledes enn hva jeg og de rundt meg hadde sett for oss. Jeg trodde jeg var sterkere enn hva jeg egentlig var. Drømmen var større enn virkeligheten. Her måtte jeg innse det faktum at tiden videre ikke ville kunne bli helt slik jeg hadde planlagt, og nedprioritere andre planer for å komme meg litt til hekter igjen. Uten behandler, og litt ute av meg selv, gikk dagene videre. Noen dro til Kroatia, og andre til Spania. De trygge omgivelsene nede i leiligheten min har fort blitt litt for trygge, og jeg ser selv at jeg kanskje har tilbrakt litt for mye tid her nede, helt alene. Samtidig har jeg faktisk vært ute på litt forskjellig imellom all filmtittingen også, faktisk. Slik som en liten tur til Sverige, én uke i Bergen og familietur til Danmark. Jeg har fått utfordret meg, til de grader at jeg kom så langt ut av boksen som jeg ikke trodde var mulig, selv om jeg aller helst har ønsket å få være i fred, nede i leiligheten, med film på tv?en.

Også denne sommeren har jeg vært så heldig å få oppleve fine ting, sammen med fantastiske mennesker. Jeg skal ikke klage, til tross for at om ting hadde vært, om jeg kan få si det - litt mer normale - så ville jeg nok hatt enda flere fine minner, fremfor mange av de kjipe jeg sitter igjen med. Her må jeg avbryte meg selv å si at uvissheten om jeg skulle starte på skole til høsten eller ikke, har gjort meg usikker og redd, og preget meg mye av tiden. Jeg tok et dumt valg, og endte opp med å stå enda mer alene enn hva jeg allerede gjorde på ett tidspunkt. Hvordan skulle jeg ta en beslutning om skolen? Jeg hadde allerede vært borte fra skolen i ett år, og om jeg ikke startet nå, ville nok de fleste tenke at jeg var lat. Meningene til alle de andre betyr jo så mye mer enn hva fornuften sier, ikke sant? NEI, sier nå jeg etter å nesten ha tatt knekken på meg selv. Jeg ringte legen, og møtte opp til samtale. Etter hva jeg fortalte, og hva hun sa, innså vi begge at skole ikke var et alternativ, enda. Derimot skal jeg etter hvert ut i praksis noen timer i uken, slik at jeg kan få rutine på dagene, og slik at jeg ikke blir sittende i mine egne tanker dag inn og dag ut. To år av vgs gjennstår, men enda flere gjennstår av livet. Vi har alle bedre tid enn vi gjerne tenker, det hele handler om prioriteringer, og å se i perspektiv.

Jeg har allerede startet i én type behandling, og venter på å få starte i behandling på Enhet for spiseforstyrrelser på Sola. Legen og Nav følger meg tett opp, og innerst inne vet jeg at jeg har mange rundt meg som stiller opp.

Aldri før har jeg følt meg så ensom, samtidig som jeg aldri før har hatt så mange rundt meg. Det har tatt meg lang tid, og mye hjelp, å innse at min situasjon per dags dato gjør at jeg ikke kan yte på et likt nivå som mange andre på min alder. Veien jeg går er kanskje annerledes enn andres, men én dag vil jeg komme i mål. Vi kommer alle i mål, på hver vår måte. Heldigvis.

- Martine

Et avsluttet kapittel

  • 18.06.2014kl.23:20
  • ( 1 )




Så avslutter jeg enda et kapittel i livet, nemlig denne bloggen. Hensikten med bloggen var fra starten av å gi meg selv utfordringer ved å dele bilder, skrive om oppturer, nedturer, erfaringer, og alt annet rart. Ved å lære meg selv å sette ord på alle følelsene. Ved å formidle til andre, slik at jeg kanskje kunne være til hjelp. Ved å ha noe jeg kunne kjenne meg stolt av. Med tiden har desverre innleggene blitt ferre. De har kommet stadig mer sjeldent, og setningene blitt mer fattige. Jeg kan legge skylden på alt som har skjedd det siste året, vel, bare det siste halvåret, men likevel vil ikke det bry noen, så jeg skal ikke bry dere med det. Jeg kan skylde på angsten jeg sitter med om å ikke føle meg god nok til noe, eller for noen, men det vil heller ikke bety noe. Jeg kan legge skylden på så utrolig mye, men jeg ville snakket meg helt bort. Det som betyr noe, akkurat her og nå, er at jeg velger bort bloggen fordi jeg ikke lenger har glede av den. Jeg kjenner meg ikke lenger stolt av det som ligger ute. Jeg klarer ikke lenger å formidle slik jeg ønsker jeg kunne. Og ikke er det verdt den dårlige samvittigheten jeg sitter med om jeg ikke får oppdatert ofte nok. Foreløpig vil det ikke skje noe spesielt med bloggen. Den vil være tilgjengelig, og ingenting vil bli slettet. Foreløpig vil jeg gjøre meg selv helt klar på at det er dette jeg virkelig vil. At det er dette jeg blant annet trenger. Foreløpig er det en (u)ferdig publisert bok, tilgjengelig for alle.

Med dette ønsker jeg å takke for meg. Tusen takk for alle de fantastisk fine tilbakemeldingene jeg har fått, både på og om bloggen opp gjennom årene. Tusen takk for muligheten jeg har hatt til å bli kjent med så mange fine mennesker. Tusen hjertelig takk for all støtte, og for forståelse og motivasjon.

Tusen takk for meg.

...

- Martine

Lanzarote I

  • 16.06.2014kl.15:57
  • ( 1 )


Takk for en fantastisk fin tur♥

- Martine

Dere klarte det

  • 11.06.2014kl.23:48
  • ( 2 )

Jeg klarer ikke å formulere meg slik jeg ønsker for tiden, men jeg prøver likevel, jeg.

...

Gratulerer så utrolig mye med vitnemålet, mine kjære, vakre venninner. Etter tre år med hardt arbeid, stress, oppturer, nedturer, ambivalens og slit. Dere klarte det. Dere kom i mål. Dere har virkelig all grunn til å være stolt av dere selv. Jeg skryter gjerne, både av styrken, motet og innsatsen deres, og av at dere ikke ga opp. Av at dere nå står med vitnemålet i hånden, og med alle slags muligheter fremfor dere. Med planer og drømmer. Jeg unner dere gleden og friheten, virkelig. Om jeg bare kunne vise hvor stolt jeg er...

Tre år på vgs. Gratulerer så utrolig mye♥ 

- Martine

Idyll

  • 06.06.2014kl.23:47
  • ( 1 )

Tegn på liv

  • 04.06.2014kl.13:09
  • ( 2 )

Jeg er her enda, om noen skulle lure. Ikke så synlig for tiden, og ikke i Norge for øyeblikket, men faktisk på Lanzarote. Bloggen blir lite prioritert her nede, men jeg håper likevel at dere ikke gir meg opp av den grunn. Plutselig er jeg tilbake igjen for fullt! Frem til da vil jeg ønske dere en fin tid fremover. Masse lykke til med eksamener, prøver og alt som er. Om vi gjør vårt beste, så er det faktisk godt nok - enten man tror det eller ei.

Farger, smil, is og norske flagg

  • 19.05.2014kl.15:42
  • ( 0 )



- Martine

Rødt, hvitt og blått

  • 17.05.2014kl.20:03
  • ( 0 )

Gratulerer så utrolig mye med dagen, alle sammen♥ Jeg håper dagen har vært bra til nå, og at kvelden blir like bra. Men seriøst, kos dere ekstra masse - det er bare 17.mai én gang i året! Jeg har ihvertfall tatt den helt ut i år. Ikke bare har jeg hatt én, men TO is, og har i tillegg spist på kinaresturant. Jeg tar meg den frihet til å gi meg selv tre poeng for dette. Men åh - for en fin dag. Jeg har fått med meg både barnetoget, russetoget, hvor mine nydelige venninner gikk, og folketoget, og har ikke minst fått vært sammen med mange fine folk. Kvelden ender på sofaen i koseklær, sammen med Ida-Michelle ved min side -noe jeg absolutt ikke klager på. 

...

Gratulerer så mye, igjen♥

- Martine

 

Ingen ser

  • 11.05.2014kl.22:15
  • ( 4 )

Så mange blikk. Så mange spørsmål. Så mange folk. Likevel står jeg helt alene. Likevel føler jeg at jeg bit for bit forsvinner - alene, helt forlatt.

Alle står og ser, men...

...ingen ser.

- Martine

Vi-du-jeg-dere

  • 08.05.2014kl.22:17
  • ( 2 )

(♥)

På én måte får jeg mye gjort om dagene, både med tanke på meg selv og gjøremål som faktisk må gjøres, en eller annen gang. Det føles godt, og fantastisk, og befriende, og ja - det gir en følelse av kontroll å få til ting som tidligere bare har vært en drøm å kunne. Slike ting som energien ikke har strukket til, eller at tankene har vært på bærtur langt, langt borte. For slik har det vært, lenge, men det betyr ikke at det ikke finnes muligheter for fremgang og forandringer. Tidligere var det mitt eget selskap, hver eneste dag, som holdt meg gående - om jeg kan si det slik. Jeg ønsket ikke å forholde meg til noen, først og fremst fordi jeg ikke ville smitte over mitt svingende humør, og plage dem med "den fraværende meg". Derimot har også dette endret seg veldig, nå i det siste. Til tross for at jeg fort blir sliten, er jeg mye med både venninner og familie, og er helst ute på forskjellige ting om jeg kan det. Det har på en måte blitt min taktikk for å håndtere vanskelige tanker og følelser. Følelser som kommer, og som er så sterke, at det er vanskelig å vite hva som er sant og ikke. Men, jeg vet innerst inne at disse tankene og følelsene, som kommer, hele tiden, ikke er sanne. Jeg er ikke feit. Jeg er ikke mislykket. Jeg, som alle andre, fortjener og trenger mat for å leve. Det er en plass i verden for alle. Vekten definerer oss ikke. Slik er det, og heldigvis, slik blir det.

Ambivalensen holder meg fast på en berg- og dalbanetur som har vart litt for lenge. Men, jeg har lært å akseptere dette. Det vil gå opp, og det vil gå ned igjen. Så lenge oppturen er sterkere enn nedturen, og at det i det store og hele er oppover jeg er på vei, så er det greit. Akkurat nå går jeg skrittene i mitt eget tempo, hjemme, med støtte fra behandler (to ganger i uken), familie, venner og andre der ute. Veien er kanskje lang, men jeg er blitt overbevist om at det er en mållinje et sted - et mål for oss alle, på en eller annen måte. 

Vi har alle vår kamp å kjempe.

- Martine

21:47

  • 06.05.2014kl.21:46
  • ( 3 )

Om så bare for et øyeblikk, stopper tiden på en måte litt opp mens jeg drikker en (stor) kopp te. Med smak av kokos og bringebær er vikrlig å anbefale - eller bestemors hage, kirsebær, berry delight og...og, ja. Noe godt i koppen, og et pust i bakken - det trenger vi alle.

- Martine



hits